Myndighetenes restriksjoner og retningslinjer kan for svært mange næringsdrivende føre til at deres næringsgrunnlag i det vesentlige faller bort på ubestemt tid, enten direkte ved at man tvinges til å midlertidig permittere ansatte og legge ned driften, eller indirekte ved at kundene uteblir. Dette kan gjøre det svært vanskelig eller til og med umulig å betjene faste utgifter.
Mange kan oppleve at avtaler som fremstod fordelaktige da de ble inngått plutselig fremstår svært urimelige, da virusutbruddet gjør det urimelig dyrt, vanskelig eller umulig å oppfylle avtalen etter sitt innhold. Dette gjør at mange leter etter muligheter for å fri seg fra sine avtaleforpliktelser uten å pådra seg erstatningsansvar for dette.
Selv om de fleste næringer vil rammes, er enkelte næringer mer utsatt enn andre. Særlig bedrifter i varesalgssektoren eller som driver salg av tjenester vil kunne rammes hardt av pandemien. Varesalgsnæringen risikerer at produksjonen, transporten eller utsalgssteder for varene må stenges ned som følge av sykdom blant ansatte eller andre restriksjoner fra myndighetene som gjør det umulig å få produsert, levert eller solgt varene. Salg av tjenester kan tilsvarende rammes ved at utsalgssteder for tjenester stenges midlertidig av myndighetene, slik vi har sett at eksempelvis frisørsalonger, massasjeforretninger, psykologkontorer, tannleger og flere andre virksomheter må stenges ned for å unngå smitte.
Begge sider av en avtale kan i utgangspunktet rammes like hardt av denne situasjonen. Et eksempel på dette kan være at en person har avtalt at håndverkere skal utføre et oppdrag i dennes bolig, og at bestilleren skulle stille med nødvendige materialer. Håndverkerne kan ikke utføre arbeidet som følge av sykdom blant arbeiderne eller begrensninger for antall personer som kan utføre arbeid i en forsamling, mens bestiller ikke kan fremskaffe materialer da leverandøren er rammet av viruset.
Hvordan slike utfordringer bør håndteres rettslig avhenger av flere faktorer og det spesifikke saksforholdet.
Som et grunnleggende utgangspunkt i norsk rett skal avtaler oppfylles etter sitt innhold. Som følge av dette, er det ingen alminnelig adgang til å kreve at kontraktsforpliktelser faller bort eller justeres. Det er imidlertid mulig for to eller flere avtaleparter å innta en slik særlig adgang i avtalen på nærmere bestemte vilkår. Dersom dette ikke er gjort, er det i norsk rett dessuten etablert visse rettslige institutt som kan gi grunnlag for et krav om bortfall av kontraktsforpliktelser. Noen aktuelle fritaksgrunner er eksempelvis force majeure og avtalerevisjon etter avtaleloven § 36.
(Midlertidig) bortfall av avtaleforpliktelser – Force Majeure
Force majeure er et juridisk begrep for en ytre, plutselig og ekstraordinær hendelse av et visst omfang som er av en slik art at det kvalifisert vanskeliggjør eller forhindrer partene i oppfyllelsen av en kontrakt, og som partene ikke har kontroll over eller rimeligvis kunne forutsett. Dette vil kunne gi grunnlag for bortfall av kontraktsforpliktelser.
Spredningen av COVID-19 og myndighetenes tiltak og restriksjoner vil sannsynligvis i seg selv regnes som en ytre, plutselig og ekstraordinær hendelse med tilstrekkelig stort omfang og som ikke rimeligvis kunne forutses, og dermed betraktes som en typisk force majeure-hendelse. Man kan likevel ikke uforbeholdent kunne påberope seg dette som et grunnlag for bortfall av kontraktsforpliktelser. Vilkårene for å påberope seg force majeure er strenge, og det er ikke tilstrekkelig med eksistensen av en hendelse som regnes som force majeure, slik som utbruddet av COVID-19 og myndighetenes tiltak og restriksjoner. Det må vurderes om oppfyllelse av den konkrete avtalen faktisk vanskeliggjøres eller blir umulig for parten som en følge av force majeure-hendelsen. Dersom vilkårene er oppfylt vil partenes oppfyllelsesansvar suspenderes.
Det er i mange avtaleforhold, særlig ved større avtaler, vanlig å ha klausuler om bortfall av oppfyllelsesansvar eller justeringer av kontrakten, samt unntak fra erstatningsansvar, ved force majeure. Slike spesifikke avtaleklausuler vil som regel ha særlige vilkår, formalkrav og virkninger avhengig av utformingen. Den konkrete avtalen må da tolkes for å klarlegge når klausulen kan påberopes, og hva virkningene vil være. Uavhengig av om det er inntatt slike klausuler i en avtale, gjelder prinsippet om bortfall av kontraktsforpliktelser ved force majeure som en ulovfestet regel som fritar kontraktspartene fra å oppfylle så lenge hindringen vedvarer. Straks force majeure- hendelsen bortfaller, plikter partene normalt å gjennomføre kontrakten igjen, hvis ikke forutsetningene for avtalen har blitt urimelig endret etter oppholdet.
Hvorvidt et spesifikt avtaleforhold rammes av coronautbruddet på en slik måte at det omfattes av ulovfestede regler om force majeure, må som nevnt vurderes konkret for det enkelte avtaleforholdet. Det er viktig å være klar over at dersom en avtalepart unnlater å oppfylle sine kontraktsforpliktelser under påberopelse av force majeure, og det senere viser seg at det ikke var grunnlag for å utsette oppfyllelsen, vil avtaleparten kunne bli ansvarlig for motpartens tap. Motparten vil i tillegg kunne heve kontrakten, og man vil da kunne bli ansvarlig også for tap som oppstår som følge av at kontraktsforpliktelsen faller bort i sin helhet. Også aksjonærer, daglig leder eller styremedlemmer i aksjeselskaper kan i prinsippet holdes personlig erstatningsansvarlig for motpartens tap i slike tilfeller. For en nærmere redegjørelse av coronavirusets virkning for styremedlemmers ansvar, se artikkelen ‘Styremedlem – hva må du gjøre nå og hva kan du utsette’, som er tilgjengelig på Lynx Advokatfirma sine hjemmesider. [1]
Ettersom urettmessig stans av oppfyllelse kan ha store konsekvenser, er det svært viktig at kontraktsforpliktelsen ikke innstilles under henvisning til force majeure uten at man har foretatt veloverveid vurdering av det konkrete tilfelle.
Det ser i dag ut til at virkningene av coronaviruset vil kunne ha en langvarig påvirkning på næringslivet. For å avbøte risikoen og usikkerheten dette medfører, vil det være fornuftig å ta hensyn til situasjonen ved nye avtaleinngåelser ved å innarbeide en egen klausul om bortfall av forpliktelser på nærmere vilkår.
Bortfall av betalingsforpliktelser?
Dersom avtalemotparten påberoper seg force majeure vil du som utgangspunkt ikke være forpliktet til å betale for varen eller tjenesten så lenge motparten ikke kan levere denne. Dette er ikke en direkte følge av force majeure, men heller et naturlig utslag av prinsippet om ytelse for ytelse. Man er normalt ikke forpliktet til å betale dersom motparten ikke oppfyller sin forpliktelse.
Plikten til å betale husleie vil imidlertid som utgangspunkt ikke påvirkes av coronautbruddet eller andre force majeure-hendelser, så lenge lokalene er tilgjengelige og hendelsen ikke gjør gjennomføring av selve betalingen vanskelig eller umulig. Selv om coronaviruset påfører en avtalepart særlige økonomiske vansker og umuliggjør normal oppfyllelse av en avtale, vil situasjonen neppe anses å vanskeliggjøre eller umuliggjøre den faktiske betalingen av husleie for pengedebitor/leietaker. Dette gjelder tilsvarende for betalingsforpliktelser for øvrig, så lenge det er faktisk mulig å gjennomføre betalingen. Illikviditet og andre årsaker til betalingsvansker likestilles rettslig sett med øvrige betalingsproblemer og fritar ikke fra betalingsplikt som force majeure, så lenge motparten oppfyller sin del av avtalen. Tilbakeholdelse av betaling på grunnlag av coronaviruset vil dermed lett føre til ansvar for avtaleparten. Dette kan også gi grunnlag for personlig ansvar for styremedlemmer i aksjeselskap. [2]
Eksempler på situasjoner hvor betalingsforpliktelsen faktisk kan bortfalle midlertidig som force majeure, er der banker legges ned eller hvor bankansatte går ut i streik, med den følge at selve gjennomføringen av betaling vanskeliggjøres eller umuliggjøres.
Bortfall og revisjon av avtaler – Avtaleloven § 36
På tross av at betalingsproblemer normalt ikke vil føre til bortfall av betalingsforpliktelser som force majeure, er det klart at coronapandemien kan medføre at avtaleforholdet mellom utleier og leietaker endres på en slik måte at avtalen fremstår urimelig. Et eksempel er bedrifter som har valgt å leie særlig dyre lokaler som følge av god lokasjon og nærhet til annen næringsvirksomhet og kunder. Disse betaler gjerne langt høyere pris for husleien enn det bedrifter som leier i mindre attraktive områder gjør. I en situasjon hvor myndighetene innfører strenge tiltak som gjør at næringslivet og kundene rundt lokalet forsvinner, vil bedrifter som leier slike dyre lokaler betale samme pris som før, men uten å få de fordeler som gjorde at de inngikk avtale om leie av det aktuelle lokalet.
Som et grunnleggende utgangspunkt i norsk rett inngår man avtaler for egen risiko. Dette gjelder særlig for profesjonelle parter, som forutsettes å kunne vurdere risiko og ivareta egne interesser ved avtaleinngåelse. Avtaleloven § 36 åpner imidlertid for at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres dersom det vil være urimelig eller i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende etter sitt innhold. Det åpnes dermed for at avtaler enten kan settes helt til side eller revideres, etter at avtalen er inngått. Dette beror på en meget vid vurdering, som til syvende og sist munner ut i hvorvidt det vil virke urimelig eller i strid med god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende.
Det er slått fast at terskelen for å revidere avtaler etter avtaleloven § 36 er meget høy, særlig for avtaler mellom profesjonelle parter. Dette har sammenheng med at profesjonelle parter forutsettes å ha nødvendige kunnskaper for å ivareta sine interesser, og at hensynet til forutberegnelighet gjør seg tungt gjeldende i avtaleforhold mellom profesjonelle. I en slik ekstraordinær situasjon som man befinner seg i nå, kan det imidlertid tenkes situasjoner hvor virusutbruddet enten direkte eller indirekte medfører at avtaleforhold blir så skjeve at det vil virke kvalifisert urimelig å gjøre avtalen gjeldende etter sitt innhold, også for avtaler mellom profesjonelle. Dette vil dermed kunne gi grunnlag for hel eller delvis tilsidesettelse eller endring av avtalen, om så kun midlertidig.
Det er uansett viktig å være klar over risikoen ved påberopelse avtaleloven § 36. Dersom en part påberoper seg bortfall eller revisjon av avtalen og unnlater å oppfylle som opprinnelig avtalt, uten at det var grunnlag for dette, vil man kunne bli erstatningsansvarlig for motpartens tap. Tilsvarende som ved unnlatt oppfyllelse av kontraktsforpliktelser ved force majeure, vil urettmessig påberopelse av avtaleloven § 36 også kunne medføre ansvar for styremedlemmer og ledelse i aksjeselskaper. Dette gjør at hver enkelt sak bør vurderes helt konkret for å slå fast hvorvidt det er grunnlag for å revidere avtalen.
I de fleste tilfeller anbefales det uansett å innledningsvis gå i dialog med avtalemotparten dersom det oppstår forhold som gjør oppfyllelse av avtalen urimelig byrdefullt. Mange problematiske situasjoner vil kunne løses på dette stadiet, uten påberopelse av rettslige grunnlag for å fri seg fra kontraktsforpliktelser.
Skrevet av Simen Kahrs Lie
[1] https://lynx.law/styremedlem-hva-ma-du-gjore-na-og-hva-kan-du-utsette/
[2] https://lynx.law/styremedlem-hva-ma-du-gjore-na-og-hva-kan-du-utsette/