Ble tilkjent fulle sakskostnader i småkravsprosess

Tvisteloven § 10-5 annet ledd angir hovedregelen for hva en part kan få erstattet i sakskostnader i en småkravsprosses. En part kan ikke dømmes til å betale motpartens omkostninger med mer enn 20 % av sakens tvistesum, med en øvre beløpsbegrensning på kr. 50.000,-. Regelen er ment å sikre proporsjonalitet ved behandlingen av små krav i saker for tingretten, og derved også redusere den økonomiske risikoen ved å la domstolene avgjøre mindre krav.

Bestemmelsen åpner likevel for at det kan gjøres unntak når en part «åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til gjenmæle», slik at erstatningen for sakskostnader i stedet utmåles etter de alminnelige reglene i tvl. § 20-5. Regelen er ikke viet særlig omtale i lovforarbeidene. I lys av formålet med reglene om småkravprosess er det lagt til grunn i rettspraksis at terskelen for bruk av unntaket i tredje ledd er ment å være høy. I tvisten som omtales nedenfor ble imidlertid unntaksbestemmelsen benyttet.

Tvist om oppgjør for tømrerarbeid

Lagmannsretten avsa den 11.7.2022 kjennelse, LA-2022-93266 vedrørende sakskostnader i småkravprosess. Saken gjaldt krav om oppgjør for håndverkertjenester, etter at en forbruker hadde holdt tilbake et beløp etter reparasjonsarbeider på huset. Forbrukeren mente det forelå overfakturering samt en rekke mangler ved håndverkerens leveranse. I tillegg fremmet forburkeren motkrav med påstand at huset var påført skader ved dårlig arbeid.

Etter bevisføringen konkluderte Vestfold tingrett med at anførselen om overfakturering ikke var korrekt. Det var fakturert for et riktig antall timer med en akseptabel timepris, som oppfylte lovens krav til gjengs pris. Timetallet ble ansett som nødvendig for god håndverksmessig utførelse av arbeidene som var gjort. Sakkyndigrapporten som ble fremlagt av forbrukeren var mangelfull på to sentrale punkter, og kunne derfor ikke benyttes som bevis. Anførselen om prisavslag ble avvist.

Flere av de påberopte manglene var ikke reklamert innen rimelig tid, og ble avvist med dette som begrunnelse. Håndverkeren hadde heller ikke fått anledning til å rette de påståtte mangler slik lov om håndverkstjenester gir rett til. Det var dessuten ikke fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon for noen av de påberopte manglene.

Forbrukeren krevde videre erstatning for skade på huset på grunn av vanninntrengning i taket. Bakgrunnen for kravet var at håndverkeren hadde foretatt en midlertidig tetting av et gammelt tak, som håndverkeren hadde opplyst forbrukeren om at ikke kunne repareres, men måtte skiftes. Forbrukeren mente at den midlertidige tettingen hadde medført vanninntrengning. Erstatningskravet var inntil rett før hovedforhandling uspesifisert mht. beløp, men det ble tallfestet kort tid før rettsmøtet. Tingretten konkluderte med at ikke var påvist noen vannskade, at det ikke var fremlagt noen form for dokumentasjon for skaden og heller ikke gitt noen redegjørelse i retten som kunne begrunne kravet. Håndverkeren ble etter dette frikjent for erstatningskravet.

Sakskostnadsspørsmålet

I hovedkravet (håndverkerens krav om betaling for arbeidet) krevde håndverkeren å få dekket sine omkostninger med 20 % av tvistesummen, i overensstemmelse med hovedregelen i tvl. § 10-5 annet ledd. I motkravene ble det fremsatt krav om fulle omkostninger med henvisning til unntaksbestemmelsen i tvl. § 10-5 tredje ledd. Begrunnelsen for dette var at forbrukeren «åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til gjenmæle».

Vestfold tingrett, som ga håndverkeren fullt medhold i saken, tilkjente ham sakskostnader med slik begrunnelse:

«Hva gjelder fakturakravet finner retten at [forbrukerens] ansvar for omkostninger skal begrenses etter reglene om småkravsprosess tvisteloven § 10-5 (1) … med tillegg av rettsgebyret.

Hva gjelder motkravet så må [forbrukeren] være fult ut ansvarlig for kostandene knyttet til å imøtegå dette. Han har fremsatt et erstatningskrav uten å angi hvordan tapet er beregnet og uten noen dokumentasjon for størrelsen på dette. Videre er det fremsatt tilsynelatende uten å ha vurdert sentrale rettsregler på området som foreldelse og den retten til å utbedre en håndverker har. Retten finner således at unntaket i tvisteloven § 10-5 (3) kommer til anvendelse her. Kostnadene [håndverkeren] og hans prosessfullmektig har pådratt seg knyttet til motkravet er angitt i saksomkostningsoppgaven. Det er ikke fremmet innsigelser mot denne og retten legger denne til grunn for beregning av kostnadene.»

 Anke over sakskostnadsavgjørelsen

Forbrukeren anket avgjørelsen av sakskostnader til Agder lagmannsrett. Begrunnelsen var at unntaket i tvl. § 10-5 tredje ledd er ment å være en snever unntaksregel. Det ble anført at betingelsene for anvendelse av unntaket ikke kunne være oppfylt i denne saken, og at løsningen fremsto som urimelig.

I lagmannsretten kjennelse, LA-2022-93266, ble det konkludert med at tingrettens vurdering av sakskostnadsspørsmålet var tilstrekkelig og korrekt. Det faktum at forbrukeren ble idømt fullt ansvar for motpartens sakskostnader i anledning motkravet var ifølge lagmannsretten hverken urimelig, vilkårlig eller uforsvarlig. Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for konklusjonen:

«Tingretten fant det klart at motkravet, eller rettere sagt det som var igjen av det, var uberettiget. At hele det opprinnelige kravet og dets ulike bestanddeler var svakt fundert og manglet faktisk og rettslig grunnlag, bekreftes etter lagmannsrettens syn i stor grad av at dette ble frafalt før saken ble tatt opp til doms i tingretten. Til [forbrukerens] anførsel om at han var overbevist om at han hadde et krav, bemerker lagmannsretten at hans subjektive oppfatning om holdbarheten av motkravet ikke kan være avgjørende. Selv om misbruk av rettsvesenet er i kjernen av anvendelsesområdet for unntaksregelen i tvisteloven § 10-5 tredje ledd, kan det ikke kreves at misbruket er forsettlig. Vurderingen av om et krav er åpenbart grunnløst, må i utgangspunktet undergis en objektiv vurdering, ettersom regelen er ment å beskytte den som får et slikt krav mot seg. Det utelukker likevel ikke at retten kan se hen til partens subjektive forhold ved den konkrete avgjørelsen.»

 Kjennelsens betydning

Det er mange håndverkere som har opplevd tilsvarende tilfeller, der man blir møtt med useriøse innsigelser og motkrav når man forsøker å inndrive fakturakrav. Dette medfører at håndverkeren ofte unnlater å prøve mindre krav for domstolene, i frykt for å måtte imøtegå useriøse motkrav og vidløftiggjøring av saken, uten fullt ut å få dekket advokatkostnadene ved dette. I mindre saker vil nemlig advokatkostnadene fort «spise opp» håndverkerens opprinnelige krav dersom sakskostnadene utmåles etter hovedregelen, og terskelen for å benytte unntaksbestemmelsen har i praksis har vært høy.

Vestfold tingretts dom og Agder lagmannsretts kjennelse viser imidlertid at unntaksbestemmelsen har praktisk betydning der det fremsettes ubegrunnede og udokumenterte motkrav. Dette medfører altså en økt prosessrisiko for forbrukeren, og bør redusere håndverkerens frykt for å gå til sak.

Avgjørelsene gir også et eksempel på et motkrav som er åpenbart grunnløst og premissene som legges til grunn i vurderingen. Blant annet vil forbrukers subjektive oppfatning av om han har et krav ikke være avgjørende. Det kreves heller ikke at forbrukeren forstår at han fremsetter et åpenbart grunnløst krav eller at han gjør det med vilje. Avgjørende for om kravet er åpenbart grunnløst beror som utgangspunkt på en objektiv vurdering.

Avklaringen gjør det noe enklere å vurdere om man skal inndrive sine krav ved småkravsprosess. I en del tilfeller kan det være forholdsvis ukomplisert å ta stilling til om innsigelser eller motkrav fra motparten, objektivt sett, er åpenbart grunnløse.

Lagmannsrettens avklaring om at vurderingen av kravet skal undergis en objektiv vurdering, innebærer at unntaket i mange tilfeller vil kunne komme til anvendelse. Terskelen for bruk av unntaksbestemmelsen er nødvendigvis ikke så veldig høy, det kan for eksempel være tilstrekkelig at det fremsettes et krav som ikke kan dokumenteres eller redegjøres for. Den som fremsetter slike grunnløse krav, vil altså kunne bli fullt ut ansvarlig for alle nødvendige omkostninger ved behandlingen av kravene etter unntaksregelen i tvl. § 10-5 tredje ledd, jf. hovedregelen om saksomkostninger i tvl. § 20-5.