Mange generelle ord og uttrykk som allmennheten ville hatt bruk for ligger nå ute for salg og kan bli snappet opp av de globale aktørene på nett – om de vil. Dette gjelder særlig begreper som har et innhold som allmennheten kan ha interesse av, som .cloud (beskriver en form for teknologi), .blog, .online og .news som noen eksempler på generelle ord og betegnelser som er blandt søknadene for nye generiske toppnivåer.
I prosessen med å utarbeide retningslinjene for tildeling av nye generiske toppnivå kom varemerkeinnehaverene relativt seint inn på banen. I starten forsøkte Trademark-/merkevareinnehavere å stoppe hele prosessen, men snudde totalt når de så at et toppnivå kunne ha en meget stor verdi for et varemerke.
Internettsamfunnet estimerte at en vesentlig del av søkerne ville være varemerkeinnehavere og fikk rett.
Et “BrandTLD” har generelt en forretningsmodell som ikke gir mulighet for registreringer av andre enn innehaver. Enkelt fortalt vil alle domener under et “.Brand” ha samme eier; varemerkeinnehaveren. I ICANN terminologi defineres dette som “Single Registrant TLD”.
Dog var det få som hadde forutsett at generiske ord og betegnelser kunne søkes om som “Single Registrant TLD”. Det generelle uttrykket blir da, som merkevaren, forbeholdt kun eieren.
Av logiske årsaker kan det ikke være flere toppnivå med samme betegnelse. ICANN har bestemt at dersom det ikke oppnås enighet mellom søkere på samme toppnivå, vil det bli foretatt en auksjon.
I ytterste konsekvens vil dette medføre at kun de rikeste selskapene får internettbetegnelser. Google har levert inn søknader på 101 nye toppnivå, mens Amazon har 76 søknader. Felles for disse er at de i tillegg til sine varemerker også har søkt om generiske ord som toppnivå:
• Amazon: APP, CLOUD and NEWS
• Google: APP, BLOG, CLOUD, DOT, WEB and SITE
Ingen av de konkurrerende selskapene kan stille opp mot F500 selskapene om de først bestemmer seg for å vinne budkampen.
Det spesielle er at disse selskapene i sine søknader ikke vil tilby disse domener til allmennheten. De skal brukes internt i selskapene. Lovnader om å ikke bruke toppnivået til å fremme egne kommersielle interesser faller på sin egen urimelighet. Selskapene er skalert for profittmaksimering og har som andre selskaper en økonomisk motivasjon.
Det er flere måter å fremme egne interesser på her. En metode er å ta eierskap på nett over allmenne ord og uttrykk slik at brukerne assosierer for eksempel Google med «cloud». De store søkemotorselskapene (som Google) lever bla. av å rangere «relevant innhold høyest», og selskapet vil som innehaver av sitt eget toppnivå ha definert seg som relevant innhold i egne søkemotorer. Googles egen cloud teknologi vil da bli foretrukket og får da forrang før andre selskaper på søkerlisten.
Det er betenkelig fra et innovasjonsståsted og nettets utvikling at generelle ord og utrykk som ikke ville ha latt seg registre som et varemerke i det enkelte land, selv med en enerett begrenset til kommersiell utnyttelse regionalt, nå står i fare for å bli forbeholdt kun et enkelt kommersielt selskap. Eieren av toppnivået gis med dette en globale enerett til kommersiell utnyttelse som man ellers ikke hadde vært mulig å oppnå. De fleste lands industrielle rettsvernsregler beskytter samfunnets behov for utvikling og innovasjon nettopp ved å sette klare grenser for hva man kan kreve en enerett til. En ukritisk vurdering av disse søknadene kan medføre at ICANN oppnår det motsatte av innovasjon og at aktørene ytterligere tar kontroll på nettet som en kommersiell kanal.
Hvordan kan en forhindre oligarki?
Det enkelte selskap i konkurranse kan lite gjøre med dette, men Post- og Teletilsynet som representanter for det norske myndigheter innen ICANN bør bruke sin posisjon i Governmental Advisory Commmittee (GAC) til å sikre at toppnivåer som det er knyttet allmenne interesser til ikke kan reservers for såkalt «intern bruk».
En tungtveiende grunn til at man startet prosessen med å få nye toppnivåer var innovasjon, økt konkurranse i tillegg til at nye navnerom skulle være i fellesskapets interesse (“public interest”, referanse RFC1591). Dette fremmes ikke ved at de rike amerikanske selskapene reserverer disse til egen bruk. Snare tvert imot vil en anta at F500 selskapene ønsker å fremme egne interesser, på bekostning av andre selskaper i håp om økte markedsandeler.
Christian S. Svensen & Steinar Grøtterød