Sponsing og skattefradrag

Høyesterett behandler 24. april 2012 en prinsipiell sak der fondsforvaltningsselskapet Skagen AS krever millionfradrag i sin skattepliktige inntekt for utgifter til sponsing av organisasjonene SOS Barnebyer og Kolibri – Children at Risk Foundation. Innledningsvis i denne artikkelen gjennomgås sakens faktiske forhold relativt summarisk. Deretter beskrives de grunnleggende skatteregler som saken bygger på. Endelig foretas det en analyse av den konkrete sak.

Saken er ikke bare interessant fra et juridisk ståsted, men inneholder også en passelig porsjon politikk. Det åpner i neste rekke for dissens i Høyesterett knyttet til hvilke hensyn som skal veie tyngst. I Norge er det, med enkelte hederlige unntak, tradisjon for at det er staten og ikke næringslivet som bestemmer hvilke trengende som skal tilgodeses med støtte. Dersom Skagen får medhold vil dette kunne endres. Næringsdrivende som sponser med skattefradrag vil økonomisk sett skyve 28 % av sponsorregningen over på staten. Dette skjer ved at bidraget reduserer giverens skattepliktige inntekt og derved skatteregningen med 28 %. Samtidig utløser slike overføringer ofte ikke skatteplikt hos mottaker.

Bakgrunn
Skagen AS har over flere år gitt støtte til SOS Barnebyer og Kolibri – Children at Risk Foundation. Støtten er gitt i henhold til sponsoravtaler. Staten v/ Skatt vest aksepterte bare delvis fradrag i Skagens skattepliktig inntekt for disse utgiftene. Fradrag ble innrømmet for de deler av sponsingen som kunne knyttes til annonseplass på nettsider og brosjyrer med videre.  Det synes ikke å være uenighet om behandlingen av denne delen av sponsingen som utgjorde ca 10 % av kontraktene. Fradrag ble nektet for de resterende 90 % av utgiftene. Sistnevnte ble ansett som verdioverføringer eller støtte.

Under forhandlingen for lagmannsretten ble det fra Skagen Vekst fremhevet flere formål med sponsingen. For det første skulle sponsingen berike mottakerorganisasjonene slik at disse kunne drive veldedighet. For det andre skulle denne berikelsen i neste rekke medføre at omverden skulle assosiere Skagen Vekst med de veldedige organisasjonene. For det tredje ble det hevdet at berikelsen av de veldedige organisasjonene også skulle bidra til å bygge en god kultur innad i Skagen.

Det er i det vesentlige enighet om de faktiske forhold. Likevel fremstår det ikke som avklart om Skagen har fått noen motytelse knyttet til 90 % av betalingen, altså den delen av overføringene som av lagmannsretten ble ansett for å utgjøre en gave. Spørsmålet er om Skagens rolle som en av flere hovedsamarbeidspartnere i mottaker-organisasjonen eller i et konkret prosjekt kan være en motytelse. I så tilfelle oppstår i neste rekke spørsmålet om det kan etableres noen verdi på denne rollen ut over det som allerede er betalt for logoer og profilering i årsrapporter, brosjyrer og på hjemmesider.

Grunnleggende skatterettslige regler
Skagen-saken aktualiserer en rekke grunnleggende skatteregler. I det følgende gjennomgås derfor helt sentrale regler som gjør seg gjeldende. Innledningsvis beskrives noen sentrale forutsetninger for at veldedige organisasjoners skal unntas fra skatteplikt. Deretter gjennomås hovedreglen om skatteplikt for inntekter og hvorfor gaver ofte ikke er skattepliktige for mottaker. Videre beskrives hovedregelen om fradragsrett som denne saken aktualiserer og deretter spesialreguleringer knyttet til gave og representasjon. Det blir også tid til et sideblikk på alternative måter å vurdere overføringene på som saken ikke synes å ha aktualisert. For å forstå partenes anførsler redegjøres det også kort for enkelte sentrale regler om ligning med vekt på adgang til å fravike selvangivelsen og hvilke krav som stilles til skatteetatens påfølgende skjønnsutøvelse.

Er allmennyttige organisasjoner skattepliktige?
Etter skatteloven § 2-32 vil en organisasjon ikke være skattepliktig med mindre den har “erverv til formål”. Om vilkåret er oppfylt beror på en helhetsvurdering. Sentrale vurderingsmomenter er i henhold til Høyesterett særlig organisasjonens vedtektsfestede formål, den faktiske virksomhet som drives og organisasjonens oppbygning, jfr. Rt 2003 s. 861 – Merkantilt Institutt. Her hadde et selskap som drev undervisningsvirksomhet erverv til formål og var derfor ikke skattefritt.

Alle sider av organisasjonene vurderes. Et ideelt formål, slik som hjelp til vanskeligstilte barn, trekker klart i retning av skattefrihet.

Selv om organisasjonen i utgangspunktet er skattefri kan den likevel ha skattepliktige inntekter. Ren innsamlingsvirksomhet fra skattefrie institusjoners anses imidlertid ikke for erverv og er ikke skattepliktig. Men, der organisasjonen driver økonomisk virksomhet ut over visse minimumsrammer kan det oppstå skatteplikt for slike inntekter. Et eksempel er en ideell stiftelse som også leier ut et næringsbygg og på den måten skaffer seg inntekter. Næringsutleien er da som utgangspunkt skattepliktig selv om den finansierer et ideelt formål.

Skatteplikt for inntekter fra økonomisk virksomhet har likevel begrensninger. Inntekter fra den økonomiske virksomheten som bidrar til å realisere det ikke-ervervsmessige formålet utløser ikke skatteplikt. Eksempel på slike inntekter finner vi i Bodø/Glimt-dommen jfr. Rt. 1997 s. 1602. Der ble salg av supporterutstyr ansett for å ha som hovedformål å skape liv og stemning på fotballkamper. Derved realiserte salgsvirksomheten supporterklubbens formål om å heie på klubben. De betydelige inntektene på slikt salg ble følgelig ikke skattlagt.

Skagen-saken gjelder Skagens fradragsrett. Likevel vil saken røre ved mottakers skatterettslige stilling. Inntekter fra annonsesalg mv. er normalt skattepliktig for mottaker mens mottak av milde gaver ikke er det. Det vil derfor kunne ha stor betydning for skattebyrden til SOS barnebyer og Kolibri om disse organisasjonene selger retten til å være hovedsamarbeidspartner eller om de mottar gaver. På denne måten vil utformingen av selve avtaleverket mellom partene kunne få betydning.

Hovedregelen om skatteplikt.
Hovedregelen om skatteplikt for inntekter følger av skatteloven § 5-1. Regelen innebærer at inntektene må være” vunnet ved” arbeid, næring eller kapital for å være skattepliktige.

I dette ligger for det første det sentrale kravet om at inntekter må være innvunnet. Det må foreligge en begivenhet som gjør inntekten aktuell. Et eksempel på innvinning er det å inngå en avtale om salg av en gjenstand som gir en skattepliktig fortjeneste. I forhold til innvinning vil inngåelse av en avtale som sikrer en gevinst være realisasjon.

For ordens skyld nevnes det at skatteplikt også forutsetter at tidspunktet for beskatning har inntruffet. Dette kalles tidfesting (i tidligere tider ble det kalt periodisering).  Også i denne sammenheng benyttes begrepet realisasjon. I forhold til tidfesting er det imidlertid opphør av eiendomsrett til gjenstanden som er avgjørende.

For en transaksjon innebærer det at avtaleinngåelsen medfører at skatteplikt blir aktuell, inntekten er “vunnet”, mens det er den påfølgende overføringen av gjenstanden, altså den faktiske og rettslige råderett, som styrer tidfestingen og dermed hvilket år skatteplikten oppstår.

For det andre oppstiller § 5-1 et krav om at det må være en tilknytning mellom inntekten og enten næring, arbeid eller kapital.

For de fleste inntekter er det åpenbart at tilknytningen foreligger.  Det er som utgangspunkt sjelden tvil om at lønn har tilstrekkelig tilknytning til arbeid. Likeledes vil inntekter fra salg av aksjer normalt være inntekt vunnet ved kapital. Jernvarebutikkens salgsinntekter vil regulært oppstå i næring.

Annerledes stiller det seg med gaver. En gave fra en venn er ikke skattepliktig for mottaker. Det samme gjelder gaver fra nær familie, selv om slike gaver kan utløse arveavgift. Gaver fra selskap vil i praksis ofte gis til ansatte eller aksjonærer og da vil slike vederlagsfrie overføringer som hovedregel anses som inntekter vunnet ved henholdsvis arbeid eller kapital (gjennom å eie aksjer).   Utover i skattelovens kapittel 5 er det foretatt en rekke særreguleringer og presiseringer av hva som faller innenfor de forskjellige inntektskategoriene. Eksempelvis fremgår det at inntekter ikke trenger å komme fra arbeidsgiver for å være skattepliktige. Tips til servitøren er skattepliktig inntekt.

I rettspraksis har tilknytning vært et hyppig forekommende tema. Høyesterett har eksempelvis ment at den økonomiske fordelen ved å vinne Nobels fredspris ikke har tilstrekkelig tilknytning til mottakerens arbeid til at prispengene skattlegges. På den annen side er forfattere som får Nordisk råds litteraturpris ilagt skatt for som følge av at prispengene er ansett for å ha tilstrekkelig tilknytning til arbeidet som forfatter.

For SOS Barnebyer og Kolibri er problemstillingen interessant. Der ellers skattefrie organisasjoner også driver økonomisk virksomhet, vil skattepliktens omfang knyttet til slik virksomhet kunne påvirkes av om mottakerne yter et markedsmessig vederlag eller ikke. I Skagens tilfelle er det opplyst at 10 % av overføringene har direkte motytelser i form av annonser mv. Det synes imidlertid ikke avklart om mottakerne svarer noen reell motytelse for de resterende 90 % av overføringene, eksempelvis i form av å selge rollen som hovedsamarbeidspartner.

Hvis SOS Barnebyer og Kolibri selger posisjonen som hovedsamarbeidspartner oppstår spørsmålet om de da pådrar seg skatteplikt for de resterende 90 % av pengene de har mottatt fra Skagen. Eksempelet viser at organisasjoner som mottar slike overføringer bør tenke grundig gjennom om de skal forplikte seg til motytelser.

Hovedregelen om fradrag i skattepliktig inntekt
Hovedregelen om fradragsrett følger av skatteloven § 6-1 der det innrømmes fradrag for utgifter til inntekts ervervelse. I dette ligger det to viktige krav. For det første må utgiften være oppofret. Det innebærer et krav om at utgiftene må være forbrukt. Et godt eksempel er utgifter til leie som vil være forbrukt når leieperioden er utløpt. Dersom Skagen skulle vinne frem med et syn om rett til fradrag er spørsmålet hvilket år utgiftene i så fall kommer til fradrag. Effekten av denne type sponsing kan vanskelig sies å være forbrukt i løpet av et år. I den grad det opparbeides verdier vil disse neppe bli borte ved førstkommende årsskifte.

Ren ombytting av formuesgjenstander innebærer ikke noen oppofrelse, men de ervervede driftsmidlene kan skape grunnlag for å gi fradrag gjennom avskrivninger. I Skagens tilfelle er det opplyst at effekten av overføringen kanskje ikke kommer med en gang. Spørsmålet er da hvilket år det skal gis fradrag. Fradragsrett for avskrivinger av immaterielle verdier reguleres i skatteloven § 6-10 der det er en forutsetning at driftsmiddelet forringes ved slit og elde. Skagen må i så fall påvise et verdifall knyttet til den aktiverte verdien av sponsingen for å oppnå effektiv fradragsrett.

For det andre følger det av skatteloven § 6-1 at det må etableres en tilstrekkelig tilknytning mellom utgifter og de forventede næringsinntekter. Normalt er ikke spørsmålet tvilsomt. Den som kjøper inn varer for videresalg får fradrag for innkjøpskostnadene, men også utgifter til lokalleie, ansatte og markedsføring. For arbeidsinntekter er fradragene i all hovedsak spesielt regulert utover i kapittel 6.

I Skagen-saken er det spørsmål om overføringer til SOS Barnebyer og Kolibri har tilstrekkelig tilknytning til Skagens egen virksomhet som inkluderer fondsforvaltning.

Dersom Skagens eneste formål med overføringene er å hjelpe barn taler det for at tilknytningen ikke er tilstrekkelig selv om dette skulle medføre at Skagen tjener mer penger fordi fondskunder foretrekker slike “godhjertede” fondsselskaper. Dersom formålet i stedet er å tjene mer penger på å fremstille seg som godhjertet, mens det egentlig er rene inntjeningshensyn som begrunner overføringene, vil dette tale for fradragsrett. Ved vurderingen av om utgiften er hensiktsmessig må det legges stor vekt på skattyters subjektive formål, jfr. eksempelvis Rt. 1981 s. 256 Bjerke Pedersen.

I Skagen-saken kan det imidlertid argumenteres godt for at det foreligger flere formål med overføringene. Det skulle bygges en ekstern image, det skulle bygges en intern kultur og Skagen ville “gi noe tilbake”. Det må imidlertid først avgjøre om det foreligger en eller flere overføringer.

I dette tilfellet er overføringene kontraktsmessig delt i to der 10 % har konkrete motytelser mens motytelsene for de resterende 90 % er mer udefinerte. Høyesterett vil her måtte foreta en konkret bevisvurdering, men det vil ikke være uventet om det falles ned på at hovedformålet med de resterende 90 % må vurderes separat. I så fall vil det være stor sannsynlighet for at Høyesterett faller ned på at hovedformålet med disse 90 % er å gi milde gaver, mens de første 10 % skaper eksterne og interne effekter.

Ved vurderingen av hvilket av flere formål som er hovedformålet vil skattyters subjektive formål ha mindre betydning. I stedet er det de objektivt konstaterbare omstendigheter som vil avgjøre, jfr. f.eks. Rt. 2008 s. 794 Korsvold. Her hadde en mann som var anklaget for å ha brutt egenhandelsreglene i verdipapirhandelloven, benyttet advokater og andre rådgivere for å imøtegå påstandene. Han krevde skattefradrag for disse kostnadene. Høyesterett kom til at det var uten betydning at et ønske om renvasking også kunne være motiverende for kostnadene så lenge utgiftene var nødvendige og egnede til å opprettholde inntektsevnen. Kostnadene var således fradragsberettiget.

Der forskjellige formål er innbyrdes avhengige av hverandre fremgår det av Korsvold-dommen at det vil være mindre sentralt å finne hovedformålet. Det avgjørende vil i henhold til dommen være om kostnadene er “nødvendige og egnede” for å fremme den skattepliktige inntekt. Dersom Skagen bygger videre på dette sporet vil det kunne foranledige omfattende bevisførsel om de forretningsmessige effektene av overføringer uten klare motytelser. Problemstillingen må i så fall rendyrkes og temaet må være å verdsette grensenytten ved de siste 90 % av overføringene etter at Skagen allerede har sikret seg plass til logo på relevant materiell.

En mer eller mindre kvalifisert gjetning fra undertegnedes side er at Høyesterett trolig vil vurdere denne grensenytten som marginal i forhold til så vel eksternt image som intern kultur-bygging.

Et generelt stalltips er at fremtidige ytelser til slike organisasjoner i så fall ikke vil ytes uten forutgående dokumentasjon av nytteverdi gjennom markedsanalyser og forretningsmessige beslutningsgrunnlag.

I Skagen-saken er det ikke aktuelt å anse overføringene som utbytte. Likevel kan det nevnes at gaver fra et selskap i særskilte tilfelle kan anses som utbytte og beskattes deretter. Det kan være tilfellet der en eller flere hovedaksjonær med bestemmende innflytelse tilgodeser særskilte formål gjennom utbetalinger fra eget selskap. Skatteetaten kan f.eks. finne at hovedaksjonærene har tilgodesett et godt formål fra egen lommebok i mange år men at de siste 3 år har overføringene i stedet skjedd fra eget selskap. Utbetalingen kan da ha sterkere tilknytning til aksjonærenes privatforbruk enn til selskapets næringsvirksomhet og utbyttebeskatning vil måtte vurderes.

Særskilt presisering og regulering av fradragsrett
I Skagen-saken vil Høyesterett måtte vurdere den særskilte gaveregelen i skattelovens § 6-50. Etter bestemmelsen gis det fradrag for gaver til utvalgte organisasjoner med inntil kr 12.000 pr år. Spørsmålet som må stilles er om regelen er ment å avskjære fradragsrett for høyere gavebeløp selv om slike gaver skulle generere ytterligere inntekter.

Videre finnes det særskilt regulering av såkalt representasjon i forskrift til skatteloven § 6-21-1. Med representasjon omfattes “tiltak som henvender seg utad til personer, bedrifter mv. som ikke er knyttet til bedriften” I forskriftens § 6-21-4 fremgår det eksplisitt at det ikke gis fradrag for gaver til forretningsforbindelser eller kunder. I forskriftens § 6-21-5 om reklame og gavegjenstand fremgår det at det ikke gis fradrag for annonser i foreningsblader der det betales vesentlig mer enn en naturlig annonsepris skulle betinge.

Kort om noen sentrale regler i ligningsloven
Ligningsloven § 4-1 oppstiller selvangivelsesprinsippet som pålegger den enkelte skattepliktige å redegjøre for omstendigheter som har betydning for fastsetting av egen inntekt. Et masseforvaltningssystem som skattesystemet ville brutt sammen om det var skatteetaten som skulle finne frem til inntekter og fradragsposter for den enkelte.

Skatteetaten har imidlertid på nærmere vilkår adgang til å tilsidesette skattyters oppgaver helt eller delvis. Hjemmelen til dette følger av ligningsloven §§ 8-1 og 8-2, men for så vidt også av de materielle skatteregler. Verdsettelser kan eksempelvis settes til side der det kan påvises feil ved skattyters verdsettelse. Skattyter har kanskje fått et bygg fra selskapet der han jobber. Han har i selvangivelsen verdsatt den fordelen bygget utgjør basert oppføringskostnadene, til tross for at omsetningsverdien er langt høyere. Skattyters verdiansettelse bygger i slike tilfeller på feil grunnlag. Inntektsposter verdsettes i henhold til skatteloven § 5-3 til omsetningsverdi og skattyters oppføring kan settes til side med virkning for hans skattepliktige inntekt.

Der skattyters oppgaver settes til side må ligningsmyndigheten i neste rekke fastsette nye verdier. Målsetningen er da å komme til riktigst mulig resultat. Likevel er det slik at skjønnsutøvelse kan bli ganske skjematisk der skatteetaten som følge av skattyters forhold har lite å bygge på. Poenget er likevel at ligningsmyndighetenes skjønnsutøvelse må være forsvarlig.

Skattyter kan ha foretatt relevant rapportering til andre myndigheter. Selvangivelsesplikten oppfylles imidlertid gjennom selvangivelsen og for næringsdrivende med tilhørende næringsoppgave.  MVA-rapportering eller eksempelvis arveavgifts-rapportering erstatter ikke selvangivelsesplikten. Rapportering til avgiftsmyndighetene kan likevel ha bevismessig betydning. I Skagen-saken er bare 10 % av overføringene rapportert inn til MVA-myndigheten som avgiftspliktig kjøp av tjenester. De resterende 90 % er ikke innrapportert som slik omsetning. Staten har påberopt at MVA-rapporteringen understøtter at de resterende 90 % er en gave og at slike gaver ikke gir skattemessig fradragsrett. Mye tyder på at Staten her har pekt på et viktig moment som har potensiale til å velte saken for Skagen.

Analyse av Skagen Vekst-saken
Et sentralt spørsmål for Høyesterett vil være å ta stilling til om Skagen har inngått gjensidig bebyrdende og balanserte avtaler, eller om det i hovedsak foreligger rene gaveoverføringer.

Det kan argumenteres godt for at Skagen har betalt langt mer enn nødvendig for å oppnå en posisjon som hovedsponsor og at store deler av overføringene i realiteten er gaver. Skagen har nok hatt et ønske og en forventning om at kunder og potensielle kunder skulle legge merke til disse gavene og at Skagen gjennom dette skulle øke sine inntekter. Skagen har likevel allerede sikret seg sentral profilering i årsrapporter, hjemmesider og brosjyrer gjennom de første 10 % av støtten. SOS Barnebyer og Kolibri kan vanskelig sies å yte noe vederlag for de resterende 90 %.

Det er derfor sannsynlig at Høyesterett kommer til at den alt vesentlige del av Skagens overføringer er en gave.

Neste spørsmål blir da om det kan gis fradrag for gaver. Utgangspunktet er at dette er særregulert i skatteloven § 6-50, og at det gis fradrag for inntil kr 12.000 pr år. I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at det at gaver med skattefradrag i realiteten innebærer en offentlig subsidiering, og at det er viktig at det ikke gis skattefradrag til organisasjoner i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Lovgiver har åpenbart sett for seg å kunne ha en viss kontroll med fradragsretten for gaver gjennom denne bestemmelsen. Alminnelige gaver ut over kr 12.000 vil i en normalsituasjon derfor neppe gi fradragsrett.

Det spesielle i tilfellet Skagen synes likevel å være at det er selve gaveelementet som kan hevdes å gi den inntektsskapende effekten og at inntektspotensialet kanskje kan bli større dersom Skagen ikke krever motytelser fra mottaker. Det må i så tilfellevære en forutsetning at den “milde gaven” blir kjent for potensielle og eksisterende kunder.

I tingrettsdommen legger dommeren til grunn at forarbeidene til skatteloven § 6-50 ikke omhandler hensyn som taler for å begrense næringsdrivendes adgang til å gi fradragsberettigete gaver og at bestemmelsen derfor ikke kan være ment å begrense næringsdrivendes adgang til fradrag. Uttalelsen viser at dommeren legger betydelig vekt på såkalt manglende intensjonsdybde hos lovgiver på tvers av ganske klar ordlyd.

Tingrettens argumentasjon er på dette punktet ikke veldig overbevisende. Det er lite som taler for at næringsdrivende skal oppnå en særlig gunstig posisjon i henhold til bestemmelsen. Likevel kan det tenkes at tingretten får medhold i at § 6-50 ikke er anvendelig. Begrunnelsen bør i såfall være at bestemmelsen ikke er myntet på forhold der det er publisiteten omkring selve gaveoverføringen som er ment å skape fremtidige inntekter.

Videre blir spørsmålet om overføringene er å anse som representasjon. Det er lite tvilsomt at SOS Barnebyer og Kolibri kan anses som Skagens forretningsforbindelser. I henhold til skattelovsforskriften § 6-21-4 gis det ikke fradrag for gaver til slike forretningsforbindelser.

I tingrettsdommen fremholdes det at bestemmelsen må leses slik at gavene må rette seg mot mottaker. Det kan synes som om retten legger til grunn at gaver som gis til A for å oppnå inntekter fra B ikke omfattes av forskriften. En slik tilnærming kan fremstå som noe frirettslig. Tingretten løper imidlertid ikke linen ut, men faller ned på at det ikke er betalt noen overpris, at “gavene” har en motverdi og at realiteten er at dette ikke er gaver.  Tingretten konkluderer dermed ikke eksplisitt på dette punktet. Dersom en i likhet med lagmannsretten legger til grunn at “gavene” ikke er gitt mot noen tilsvarende motytelse bør betydningen av representasjonsreglene drøftes grundigere. Som nevnt innledningsvis reiser Skagen-saken politiske spørsmål som kan få rettskildemessig betydning i form av reelle hensyn.

Generelt kan det hevdes at dersom en ny skatteregel skal tolkes innskrenkende med den konsekvens at det norske skattegrunnlaget tappes, må det forventes at dette er drøftet i forarbeider. Når det ikke er gjort kan det argumenteres for at spesifikke fradragsregler, slik som reglene om representasjon og gaver, ikke bør tolkes innskrenkende med tap av skatteproveny til følge.

Videre må det forventes at en ordning der skattyter i realitet kan kanalisere statens penger til formål skattyteren selv vil støtte, støter an mot de demokratiske spilleregler for bevilgning og bruk av statens penger. I denne saken er formålene gode og beløpene relativt sett små, selv om det går med noen millioner. Høyesterett må imidlertid tenke prinsipielt. Hvordan vil en eksempelvis stille seg til at en campingvognforhandler i Norge gav omfattende støtte til en organisasjon som hadde som hovedformål å motvirke innvandring til Norge? En rekke mennesker ville trolig ha kjøpt sin campingvogn her nettopp av denne grunn. Gaven ville derved sikret skattepliktig inntekt samtidig som staten indirekte ville støttet denne organisasjonen tilsvarende 28 % av overføringen. Spørsmålet er om Stavanger tingrett ville bortfortolket de spesielle fradragsreglene like lett i et slikt tilfelle.

En kan også trekke inn elementer fra EØS-reglene om statsstøtte og vise til at staten gjennom fradragsrett for slike gaver subsidierer visse organisasjoner, noe som kan være problematisk etter EØS-avtalen.

Oppsummert vil flere reelle hensyn tale for å begrense fradragsrett for gave til det som følger av de spesielle regler om slik fradragsrett.

Med forbehold for at Høyesterett mener det foreligger et gaveelement taler mye for at Høyesterett kan avslutte saken her og falle ned på at representasjonsreglene regulerer forholdet slik at fradragsrett er avskåret.

Likevel, saken hadde kanskje ikke sluppet inn for Høyesterett om det ikke skulle drøftes mer prinsipielle spørsmål.

Det tredje spørsmålet er derfor om slike overføringer kan fradragsføres med hjemmel i hovedregelen.

Det synes lite tvilsomt at Skagen vil kunne oppnå økte inntekter gjennom sponsingen sett under ett. I følge de sakkyndige vil det å oppnå en mental kobling mellom Skagen og utvalgte gode formål i forbrukernes bevissthet, medføre at enkelte av disse vil få en preferansene for å bruke Skagen. Dette vil i neste rekke kunne skape økte inntekter for Skagen. En naturlig konsekvens av denne antagelsen er at en må vurdere om kostnadene til gaver kan forventes å gi Skagen mer tilbake enn gavenes verdi. Spørsmålet er vanskelig å ta stilling til og Høyesterett har i sin praksis i stor grad overlatt slike vurderinger til skattyters forretningsmessige skjønn.  Eksempelvis har en lærer med høy utdanning fått fradrag for ytterligere tilleggsutdanning for å kunne gjøre sin jobb bedre, selv om tilleggsutdannelsen ikke medførte noen lønnsøkning eller andre fordeler, jfr. Rt. 1991 s. 1182.

Domstolene har imidlertid hatt bedre grunnlag for å vurdere om det å sikre inntekter er hovedformålet med en overføring eller om andre formål har hatt større betydning. Ved slike vurderinger bygger retten på mer objektiviserte kriterier. Der flere formål bygger på hverandre har Høyesterett i Korsvoldsaken, jfr. Rt. 2008 s. 794 lagt til grunn at utgiftene må ha vært nødvendige og egnede for å øke den skattepliktige inntekt.

I Skagen-saken kan lagmannsretten tolkes slik at den legger til grunn at Skagen ville oppnådd det samme gjennom å bare yte de første 10 % av overføringene. De siste 90 % er da ikke nødvendige for inntektsformål. I tingrettens premiss nr. 77 fremgår det at sakkyndig Skaard presiserer at effekten av sponsing ikke først og fremst oppstår gjennom å gjøre sponsingen synlig, men ved å gjøre kjent at det sponses.  Heller ikke i dette lys fremstår 90 % av overføringen som nødvendige for å oppnå den ønskede effekt for Skagen.

Konklusjon
Det fremstår som unødvendig gjette på hva Høyesterett vil falle ned på. Svaret kommer om kort tid, og det er ingen grunn til å skape seg mer fallhøyde enn nødvendig. Artikkelen her vil forhåpentligvis likevel fungere som en appetittvekker for Høyesteretts kommende avgjørelse.