Tilbud og aksept
Etter avtalelovens regler kan det inngås en gyldig avtale dersom det foreligger overensstemmende tilbud og aksept mellom to parter. Muntlige avtaler er derfor i utgangspunktet like bindende som skriftlige. Selv ved konkludent adferd kan man bli bundet av en avtale. Avtalefriheten innebærer dessuten at partene selv velger hvordan avtalen inngås. Det er ikke rettslig sett noe til hinder for at en avtale om kjøp av et hotell inngås på en serviett under en hyggelig middag.
Forhandlinger
Selv ved helt dagligdagse avtaler, må det ofte forhandlinger til før man kommer til enighet. For eksempel er datteren min på 5 år en rå forhandler når det gjelder leggetid. Som regel må vi gå både en og to og tre runder før jeg lettet konstaterer «Da har vi en avtale». I næringslivet kan forhandlinger vare i ukesvis. I slike tilfeller er det mye som tilsier at man bør være bundet av en avtale og at skuldrene kan senkes lenge før blekket har tørket. På den andre siden kan man ikke bli bundet på ethvert trinn av forhandlingene, det må være anledning til å undersøke jaktmarkene. Men når er det for sent å kaste kortene?
«The point of no return»
Når to eller flere parter forhandler seg frem til en avtale, anses en avtale inngått når en part har rimelig grunn til å tro at den andre mente å binde seg til avtalen. På et punkt i forhandlingene har partene blitt enige om så mye at man kommer til «the point of no return», selv om dette ikke er uttrykt hverken skriftlig eller muntlig. Partene kan altså selv ved mer kompliserte forhandlinger risikere å bli bundet til en avtale uten at de selv er oppmerksom på at forhandlingene har nådd et slikt stadium. Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger.[1] En part kan altså bli bundet av en avtale lenge før blekket har tørket. Hvis partene ønsker å stå fritt til å forkaste avtalen helt frem til avtalen er signert av begge parter, er det derfor viktig at dette avtales tidlig i forhandlingsprosessen og at forbeholdet uttrykkes klart[2].
Når det er sagt, er det imidlertid slik at selv om det ikke er tatt signeringsforbehold, knytter det seg stor usikkerhet til hvilket tidspunkt forhandlingene når punktet det er for sent å kaste kortene og bindende avtale foreligger. En trygg leveregel er derfor at alle avtaler, kanskje med unntak av forhandlinger med barn og ektefeller om husarbeid, leggetid osv. skal være skriftlig og signert av begge parter før man feirer en ny avtale. For det første vil det aldri oppstå tvil om det er inngått en avtale, og så lenge avtalen er godt skrevet, vil den langt på vei fungere som bevis eller veiledning dersom det senere oppstår uenighet om hva som egentlig er avtalt.
[1] Rt-1987-1205, Rt-1991-1171 og Rt-1996-415.
[2] Rt-2014-100
Av Mari Eldøy